Sankt bernhardshunden er en stor hunderase som stammer fra Sveits. Det sies at rasen ble avlet fram av munkene i klosteret i St. Bernhardspasset. Det finnes både korthårede og langhårede Sankt bernhardshunder. Andre navn på hunderasen er bernhardiner, berghund, alpemastiff og barryhund.

Rasen sies å ha blitt utviklet allerede på 1100-tallet, men det er ingen sikre dokumentasjoner om dette. Noen sier også at rasen stammer fra molosserhunder, men det er heller ikke mulig å dokumentere. Det vi vet, er at det bare fantes korthårede sankt bernhardshunder før 1830. Da var hundene også mye mindre enn i dag, og veide bare 35-50 kg.

Etter å ha blitt krysset med newfoundlandshunder, oppsto den langhårede varianten, og hundene ble større. Navnet sankt bernhardshund ble rasens offisielle navn da rasen ble offisielt anerkjent i 1880.

Sankt bernhardshund er en av de største hunderasene. Hunden er tung og kraftig, med stort hode og kort, kraftig snute. De korthårede hundene har tett pels med mye underull. Den langhårede varianten har slett pels, og kort pels på hodet. Sankt bernhardshunden er hvit med rødbrune markeringer. Fargen er ofte mørkere i ansiktet. Hannene er minst 70 cm i skulderhøyde, og veier inntil 100 kg. Hunnene har en skulderhøyde på 65 cm, og veier fra 55 kg og oppover.

Sankt bernhardshunden er både en familiehund og en brukshund. Den er godt egnet som vakthund. Rasen brukes også som redningshund, kløvhund og trekkhund, og den er en populær utstillingshund. Sankt bernhardshunden har et rolig lynne.